Dersom du tilfeldigvis har innmari lyst til å spandere en sydentur på denne frøkna, så er det bare å gi et lite pip i kommentarfeltet eller på epost. Jeg forlanger ikke så mye annet enn sol, varme, strand og at jeg har en seng å sove i om natta. Og kanskje en liten paraplydrink.
Jeg kan eventuelt bidra med sang, skravling (med tilhørende latter) og hjemmebakte boller til turen.
Detta fordømte bloggdritet… Hvorfor i all verden gidder jeg å drive på med detta? Jeg skjønner det ikke. Det er jo bare et himla mas med å finne ut hva jeg skal skrive om, og når jeg finner på noe så er det jo bare god gammaldags møl alt sammen. Ubetydelig pisspreik som er like interessant som rumpehår (eller eventuelt navlelo). Omtrent.
Unnskyld. Det er bare sånn det er akkurat nå. Det går sikkert over.
Jeg bor i en relativt liten by. Den er i hvert fall liten nok til at byens bussjåfører burde kjenne ruta si sånn nogen lunde. Det slår meg derfor som noe underlig at de må bråbremse inn til hver fordømte bussholdeplass! Disse holdeplassene står stort sett(!) på samme sted hver gang, så de kan da umulig komme så overraskende på sjåføren? Det er rett og slett ubehagelig å sitte på i en buss som bråbremser i tide og utide. Hvis bussen er full, slik at noen må stå, er det bare å gripe fatt i første og beste. Disse sjåførene har det også med å gi bånn pinne ut fra holdeplassen. Her om dagen var det til og med en som la seg ut i veien og midt inn i et begravelsesfølge.
Den bussruta som jeg pleier å ta består blant annet av en meget lang og svingete nedoverbakke som verken har fortau eller belysning. Bussen setter utfor i beste berg- og dalbanestil, og jeg sitter med hjertet i halsen. Forskjellen er at bussen ikke har polstring, belter, puter eller andre typer sikkerhetsforetak som en berg- og dalbane har. Her er det altså bare å holde seg fast. Som et ekstra kick til hele turen (som jo forøvrig er mye billigere enn en berg- og dalbanetur) hender det at vi møter fotgjengere langs denne svingete, mørke veien. Bussjåfæren står på bremsen og fotgjengere skvetter i grøfta. Hjertet mitt kiler meg på drøvelen og magen stuper kråke både en og to ganger.
Spesielt på vinterstid gir disse bussturene en ekstra piff i hverdagen. Ikke bare er det billigere enn inngangsbillett på Tusenfryd eller mer praktisk enn strikkhopp, det er med livet som innsats også.
De aller fleste av oss synes jobben er viktig. Man er opptatt av å gjøre en god jobb, og bare det å fungere i en jobb gir en status i samfunnet. Ofte når vi treffer nye mennesker er det nettopp det vi spør om. Hva driver du med? Hva jobber du med? Det er en del av identiteten vår. Vi sosialiseres og oppdras til å være pliktoppfyllende og arbeidsomme. Det er høyt ansett å kunne gjøre en innsats for samfunnet og fellesskapet.
De aller fleste av oss får litt panikk hvis vi kjenner influensaen snike seg innpå. Det passer dårlig, for vi har mye å gjøre på arbeidsplassen. Man drar seg av gårde og gjør jobben, fordi man ikke vil gi seg. Det er ikke så ille at man ikke tåler en dag til. Man kan sove etter jobb, eller hente seg inn igjen i helgen. Vi holder ut, for vår egen selvfølelses del og for fellesskapets beste.
De aller fleste av oss har denne holdningen til jobben sin, og de aller fleste av oss tøyer strikken ganske langt før vi tar en tur til legen. ”Jeg er ikke den som går til legen for ingenting” er en kjent replikk og selv om jeg ikke har levd mer enn et halvt liv, snaut, har jeg enda til gode å møte en hypokonder. For det er det som er vår store skrekk. – Å bli sett på som en hypokonder. En som snylter på samfunnet og suger til seg sykmeldinger og skattepenger. Nei, da går vi heller på jobben når vi egentlig burde holdt sengen.
De aller fleste av oss tenker disse eller lignende tanker. Da er det ikke så moro når man en vakker dag står der og ikke har noe valg. Du må sykmelde deg av en eller annen grunn. Kanskje det til og med blir langvarig. Du får dårlig samvittighet og det knyter seg i magen hvis sykmeldingen må forlenges. I verste fall kan det hende at det, en gang i framtiden, ender med uførhet. Du vil ikke, men kroppen sier takk for seg. Hva sier du da? Er du en hypokonder som snylter på samfunnet? Tenk på det neste gang Kari på jobben sykmelder seg, og kollegaene hvisker og tisker i korridorene. Eller neste gang du må til legen eller være hjemme med syke barn. De aller fleste av oss er faktisk i samme båt. Vi liker ikke å være syke, og vi nyter ikke å ligge på sofaen når vi egentlig skulle vært på jobb. Vi tør nesten ikke å gå i butikken en gang, fordi vi er lært opp til at ”når vi har vært hjemme fra skolen, så kan vi ikke gå ut og leke etter middag”. Det er en uskreven regel som kan gå hardt utover livskvaliteten dersom sykmeldingen drar ut i tid.
De aller fleste av oss er med på å opprettholde disse tankene og holdningene hos hverandre. Vi gir oss ende over når vi selv er syke, bedyrer at vi (som sant er) er tynget av samvittighet og snart tilbake på jobb. Vi hvisker og tisker om Kari som er sykmeldt for n’te gang, og sprer kanskje en falsk oppfatning om at Kari er en unnasluntrer. Politikerne er også med på å opprettholde denne tankegangen, både ved å lage lover som vanskeliggjør mer enn de hjelper, og ved å uttale ting som ”nå må de begynne å stå opp om morran!”
Noen ytterst få av oss er hypokondere og samfunnssnyltere. De er unntakene som bekrefter regelen og dessverre er reglene, både de skrevne og uskrevne, laget for dem. Både den formelle og uformelle sosiale kontrollen dreier seg om et lite mindretall, men får allikevel ganske store konsekvenser for de aller fleste av oss.
I går ble jeg stående og se på (les: glo/glane på) et kjærestepar utenfor skolen. Jeg vil også ha en som kan kysse litt på meg. Og smile til meg. Og snu og komme tilbake for å gi meg et ekstra kyss før han går. Og stikke henda sine ned i jakkelommene mine for å finne henda mine. Og smile til meg igjen. “Unnskyld! Du gidder ikke å åpne døra for meg?” Jeg ble revet hardt og brutalt tilbake til virkeligheten.
Jeg har allerede avslørt at jeg vil bli/være in løøøv, men jeg er ikke sikker på om det bare er for forelskelsen skyld eller om det er et ønske om å være to. Det er så mye om og men med dere gutta, så jeg vet ikke om jeg har lyst til å bruke tid og energi på det. Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Jeg har nemlig lekt litt med en tanke i det siste:
Mitt inntrykk er at det er bred enighet om at barn trenger kroppskontakt. “Alle” er enige i det, men så strides kanskje de lærde om hvor mye kroppskontakt det er snakk om. Noen velger å ha barnet sitt inntil kroppen så mange timer av døgnet som mulig, mens andre gir kos og klem litt hist og her. Mitt spørsmål kommer derfor ikke overraskende: Har voksne behov for kroppskontakt? (Fortrinnsvis da med motsatt kjønn hvis man er heterofil, eller med samme kjønn hvis man er homofil.) I og med at jeg fortsatt er i live er min erfaring at man ikke dør uten, men kan man si at det er et behov? Ja, da må vi sikkert sette i gang å definere behovsbegrepet, men det gidder vi ikke.
Jeg er eksempelvis ingen “klemmer”. Dersom det ikke faller seg naturlig, ser jeg ingen grunn til å gi eller få klemmer. Naturlige grunner til klem kan f.eks. være at noen har bursdag, at det er veldig lenge siden man har sett hverandre, at noen er lei seg o.l. Altså; ingen umotiverte klemmer som alltid ender opp med at man ikke blir enige om hvilket kinn man skal klemme på osv. Jeg er heller ikke den som står på barrikadene for at man skal klå på hverandre i tide og utide. Spesielt ikke i utide. Å bli kilt på armen for eksempel: høyst unødvendig. Siden jeg har en bror som er helt tullete etter å bli kilt på ryggen har jeg lang fartstid og er en racer på å kile, men vil gjerne slippe selv. Det kan være greit med stryking av og til, men det må i så fall være blottet for kiling. Nå tenker du at jeg har en del issues i forhold til kroppskontakt, og det kan du jo godt tenke.
Nei, jeg vil ha kroppskontakt i ordets rett forstand; kropp mot kropp. (Hvorfor tenkte du på det-du-vet nå?) Med eller uten klær, en kropp å være inntil. En å kjenne varmen fra. En kropp som kan brette seg rundt meg. Ikke bare kroppsdel mot kroppsdel, slik som både klemming (kinn mot kinn) og kiling (hånd mot arm el. rygg) er.
Uans(v)ett; så lenge det ikke finnes et vettugt mannemenneske inni den kroppen, tar jeg på meg raggsokker.