mattisborgen

Noen ganger ber jeg til Gud. Dvs: jeg gjør det når jeg husker det, så jeg kan ikke kalle det en rutine for å si det sånn. Dette skjer etter sengetid, og jeg sier ordene inni meg. Av en eller annen grunn har jeg de siste årene fått det for meg at jeg skal begynne med “Fader vår”. Ofte må jeg snu før jeg kommer halvveis og begynne på nytt, fordi jeg er så trøtt at tankene vandrer langt av gårde før jeg kommer til vårt daglige brød.

En annen ting er at jeg retter ordene mot Gud, ikke Jesus. Jeg vet ikke grunnen til det heller, men kanskje har det noe med at det er mer effektivt å tiltale sjefen direkte i stedet for å gå gjennom et mellomledd.

Uansett; jeg kommer meg gjennom “Fader vår”, og da prøver jeg å være flink til å takke for gode ting. (Hvis ikke så er det jo litt dumt å be om ting, hvis man ikke viser noen form for høflighet, men ikke si det til Gud.) Jeg takker for at jeg er frisk og rask (hvor rask er jeg egentlig på en skala?), at jeg har en fin familie, at jeg henger med på skolen og andre lignende greier. Hvis det er noe spesielt som har skjedd eller noe som er vanskelig så ender det som regel med at jeg bare sier: “Ja, du skjønner hva jeg mener” uten å fullføre tankerekka. Men stort sett ber jeg ikke om så mye annet enn at familie, venner og folk generelt skal ha det trygt og godt. Jeg syns egentlig ikke det er for mye forlangt.

Det har også hendt seg at Gud har fått en aldri så liten tordentale. Og da er ikke jeg den som pakker det inn i bomull. Jeg syns det er rett og rimelig, hvis man skal gå ut i fra at fyren (det er vel politisk ukorrekt å tenke på Gud som en mann, men…) er allmektig. Han tåler vel litt han og.

Så ja. Jeg ber rett som det er.
Se det. Det var vel ikke noe hokus-pokus vel?

Jeg hadde en bloggpost på fingertuppene, men den var plutselig som trekt ned i do. Borte. I hele går gikk jeg og grublet på hva det var jeg hadde tenkt å skrive om. Jeg var nemlig særs fornøyd da jeg fikk idéen, og tenkte at “det blir en snerten liten bloggpost det, tenker jeg”. Jeg har mentalt gått gjennom en gjeng med temaer for å lokke posten frem fra hjernens dyp, men uten hell. Den er skikkelig godt gjemt, eller evt. søkk borte.

Nuvel, det ble i det minste en bloggpost av dette også. Og for å spe på med litt katteblogging: I dag får jeg besøk av lille niese (som slettes ikke er noen katt). Hun skal komme på overnattingsbesøk, så da blir det liv i leiren. Vi skal kaste stein i vannet, tegne, synge og på bytur. Jeg gleder meg!

A er fortsatt forelsket i B.
B er sammen med C.
A har sex med D,
-som puler på resten av alfabete’…

Jeg har blitt utsatt for en kriminell handling! Det ene bilskiltet mitt har blitt stjålet. Og det har blitt stjålet i natt ute på gårdsplassen her. “Hvordan vet du det?” tenker nok du nå. Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg er nemlig ikke tapt bak en stein når det gjelder etterforskningsarbeid.

Først brukte jeg resonneringsmetoden. Den førte frem til tre alternative teorier for når og hvor tyveriet kunne ha skjedd. Etter å ha klødd meg i hodet, noe som detektiver gjerne gjør, fikk jeg en idé. Jeg visste nemlig ganske presist hvor bilen stod parkert i natt, og fant frem forstørrelsesglasset (ok, jeg hadde ikke forstørrelsesglass. Jeg bruker jo ikke briller en gang, så jeg brukte falkeblikket). Og hva fant jeg? Ha ha! Jeg fant skruene som skiltet var festet med, og kunne dermed fastslå tid og sted med relativt stor nøyaktighet.

Jeg har selvsagt ringt bortimot samtlige familiemedlemmer og en del venner for å fortelle hva som har skjedd. -Oppskaket som jeg var. Ja, og politiet da. Så i morgen bærer det av sted til nærmeste politikammer for å anmelde forholdet. Deretter blir det biltilsynet for å ordne det praktiske.

Nå det gjelder nattesøvnen til små piker som er alene på hytta, så skal vi ikke se bort i fra at “reseptbelagt” er et stikkord her…

Et sikkert tegn på at man burde gå og legge seg er når man leser to hele bloggposter før man finner ut at man leser Sonjas blogg og ikke Hjorthens…(!)*

*) Ja, det sier mer om meg enn om de to bloggene!