mattisborgen

Fordi jeg er et menneske, og derfor må finne en forklaring på det meste, liker jeg å tro at det er en mening med ting som skjer. For meg spiller det liten rolle om du velger å kalle det skjebnen, Guds plan, eller flaks/uflaks. Jeg må bare tro at det ligger en eller annen mening bak alt som skjer i livet. Hvis ikke blir det meste poengløst og skremmende. Ja, du kan godt si at det er feigt å lage seg forklaringer, for jeg gjør det jo for å holde hodet på plass. - Sånn cirka der det skal være.

Jeg må tro, at det er en mening med at jeg skulle bli ”den heldige vinner” av MS. Jeg må tro at det er fordi jeg skulle gjøre noe annet med livet mitt, enn det jeg hadde tenkt. Mange drømmer, planer og visjoner ble knust en høstdag i 2001. Nå, 4 ½ år senere, er jeg et annet menneske. Jeg har andre drømmer, planer og visjoner, men jeg savner fortsatt mitt gamle jeg. Jeg mista meg sjøl et sted på veien, og må gå tilbake for å lete. På veien tilbake plukker jeg opp biter og rester, etter hvert som jeg finner dem i veikanten. Noen ganger tar jeg ett skritt frem og to tilbake, andre ganger tar jeg to skritt frem og ett tilbake. Sånn er det nok for de fleste, men hvis jeg ikke hadde trodd at det var en mening med dette hadde jeg aldri kommet meg fremover.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å slutte å sammenligne meg selv, med mitt gamle jeg. Selv om jeg finner en mening i de positive sidene ved å være ny, vet jeg ikke om jeg klarer å forsone meg med de negative sidene ved det.

Du går på mørke gater,
i tvungen ensomhet.
Du er en mann som hater
det beste du vet.
Leve er en livskunst
du ikke kjenner av.
Du vender deg i ugunst,
til det du ikke kan nå.
Og skulle lykken slå deg,
med latter, sang og glede;
da er det kun en blindvei.
-Din vei går i vrede.

-Gunvor Hofmo-

Om jeg kunne løfte vekten av dine skuldre, og stryke bekymringene vekk fra din panne. Hvis jeg kunne tenne et lys i sjelen din, og peke ut riktig retning. Dersom jeg kunne svare på alle spørsmålene dine, og fjerne en hver tvil.

Om jeg kunne slette dine tunge tanker, og ta sorgen fra ditt sinn. Hvis jeg kunne puste liv i din glød, og vise deg veien. Dersom jeg kunne gjøre valgene dine lettere, og forvandle hat til kjærlighet.

Om jeg bare kunne gjøre det om igjen, og så gjøre det en gang til.

Ordene. De vakre ordene. Flettet sammen i myke linjer, slik at de gir gjenklang i seg selv. De som biter seg fast, og etterlater spor. Bokstavene som smelter på tungen, og betydningen som kiler i magen. Alt jeg ville si, som ble tyllet inn i et tåketeppe av taushet.

Tonene. De vakre tonene. Omkranset av dansende luft, fyller bølgene meg med lyden som velter ut i rommet. Rykker hjertet opp ved roten. Rytmen som merker meg med sine slag, og dynamikken som gir meg gåsehud. Alt jeg ville synge, som ble borte i et sukk av ydmykhet.

Ordene og tonene i meg.

Jeg holder en glassbolle i hendene mine. I den ligger noe dyrebart. Hvis jeg mister glassbollen, vil alt sammen bli knust i tusen biter. Min oppgave er å føre glassbollen og innholdet trygt fra havn til havn. Gjennom mørke ganger, og over åpne hav. Det er en lang ferd, og jeg kommer ut av kurs så fort jeg ser horisonten i det fjerne.

Vekten av glassbollen med innholdet, gjør at armene mine stivner og blir tunge. Jeg må stoppe en stund for å være sikker på at jeg har et sikkert grep om glassbollen. Det dirrer i armene, men jeg kan ikke miste den. Da blir alt sammen knust i tusen biter. Det er ennå langt å gå, før jeg kan hvile.

Stegene mine er forsiktige og myke. Nærmest som en linedanser setter jeg den ene foten foran den andre. Av og til må jeg stoppe for å gjenvinne balansen. Finne fokus, før jeg fortsetter ferden. Ett steg av gangen. For hver mørke gang, og hvert åpne hav, tror jeg at jeg er nærmere. Nærmere en trygg havn, der jeg kan legge fra meg glassbollen med det dyrebare innholdet, og få hvile.

Fra tid til annen møter jeg noen som vil holde glassbollen, men det tør jeg ikke. Tenk om de mister den, og alt sammen knuses i tusen biter. Jeg er ikke i havn. Ikke enda. Det er flere mørke ganger og åpne hav som venter, før jeg kan legge fra meg glassbollen. -Før jeg kan legge fra meg hjertet mitt, og hvile.