mattisborgen

Jeg har tatt noen blodprøver, bare for å holde øye med ymse kroppslige kromspring. Det var prøver for min alminnelige helse og for MS’en. Derfor ble også prøvesvarene sendt til to forskjellige leger. Fastlegen som har ansvaret for den alminnelige helsen skrev brev om at jeg hadde “alt for høyt kolesterol!” og satte meg opp til ny time. Merk utropstegnet som indikerer at det er AAALT for høyt.

SÅ kom det brev fra den andre legen min, som først og fremst bekymrer seg for MS-ting, men som også har noe å si om kolesterolet mitt:

“Man ser her at både blodprosenten, hvite blodlegemer, blodplater og det som heter lymfocytter samt monocytter og eosinofile (det siste er noen hvite blodlegemer av forskjellige slag) er akkurat over normalen. Det betyr at du har litt for mye av alt mulig. Dette kan skyldes flere ting: det første er at kroppen reagerer litt på immunmodulerende behandling, noe annet er at du kan ha drukket litt lite og at du faktisk er litt dehydrert, og det tredje er hvis du har en lettere infeksjon av et eller annet slag…
Kunne du ta opp igjen prøvene om en mnd tid?

Denne gangen er det også tatt med kolesterol, totalkolesterol er innenfor det normale, men i høyeste nomalområdet. Når det gjelder det “gode kolesterolet” så har du for lite av det, og det “dårlige kolesterolet” har du for mye av. Dette er intet dramatisk, men det lure er sikkert om du begynte å spise litt mer “italiensk” med mye salater, oliven og olivenoljer etc for å vri om på kolesterolsammensettingen din. Omega-3 fettsyrer kan også være greit og så kan du jo ta opp igjen dette en gang ut på vinteren!
Og ikke glem det lille glasset med italiensk vin…
Håper alt er bra med deg ellers.”

Jeg syns det er morsomt at hun sier at jeg “har litt for mye av alt mulig”. Men at det gikk an å bli litt dehydrert uten å være gammel, syk og svak, -det visste jeg ikke. Jeg får visst prøve å drikke litt mer vann. Og jeg liker den delen om kolesterolet som er skrevet på en realistisk, men særdeles pedagogisk, måte.
På fredag skal jeg til fastlegen, så får jeg høre hva hun har å si om det “aaalt for høye” kolesterolet…

Så, hvordan går det på jobben, lurer kanskje du på? Da kan jeg fortelle at det går nesten alldeles strålende. Grunnen til at jeg må ta en forbehold med “nesten” er at jeg fortsatt er så fersk at jeg ikke har fullstendig grep om hva jeg driver med. Men det tatt i betraktning, syns jeg at jeg klarer meg veldig bra. Jeg får en passe dose utfordringer. Akkurat nok til at det ikke blir for vanskelig.

Jeg har eget kontor, med navnet mitt på døra og under navnet står tittelen “barnevernkonsulent”. Jeg har møter på kontoret mitt, drar på hjemmebesøk, ringer og tar telefonen(!), leser og skriver journaler og får vite en hel masse om folk som ikke har det så bra.

Selv om det handler om barn, ungdom og voksne som ikke har det bra, er det faktisk veldig spennende. Spesielt godt liker jeg de uforutsette og akutte “krisene”. Grunnen til at jeg skriver krise i anførselstegn er at jeg enda ikke har opplevd noe som gjaldt livet, for det ville nok ikke vært så spennende. Men følelsen av å kunne “ordne opp” i det som er her og nå, gir mening.

Jeg har fortalt om MS’en og det gikk veldig greit. Nå er det gjort, og da er det ingen vei tilbake. Sagt er sagt.

Hva kom først, høna eller egget?
La oss en gang for alle legge den debatten død:

Gud skapte høna, og høna la et egg.

Kreft.
K-r-e-f-t. Kreft. Vi fikk vite det i januar.

Rommet lukter en emmen blanding av urin og kjemikalier. Nok til at man blir en anelse uvel. Jeg sitter i stolen ved siden av sengen hennes, og prøver å finne ut om jeg skal se på henne eller ut av vinduet. Jeg tenker at “det må være slitsomt at noen sitter og ser på deg hele tiden“,  så jeg bytter på. Jeg ser noen som bygger en mur på andre siden av veien, og når jeg ser på henne kjemper jeg mot gråten.

Jeg sier at jeg skulle ønske at hun slapp å ligge sånn, og hun svarer at det skulle hun ønske også. Bortsett fra det er hun svært selektiv med hva hun svarer på. Det kjennes fortvilt når hun sier: “Jeg skulle så ønske…“, men så kommer det ikke mer. Og vi spør: “Hva skulle du ønske? Kan vi gjøre noe?“. At hun ikke kan, klarer eller vil formidle er trist.

Hvite engler kommer innom med jevne mellomrom. De smører ømme føtter, flytter henne så hun ikke ligger i samme stilling hele tiden, gir henne medisiner, støtter henne med puter, steller henne, snakker med milde stemmer og passer på. Sånn er det å ha palliativ plass. Hun venter, vi venter, de venter.

De spør om de skal behandle henne dersom hun får en infeksjon. Vi har sagt nei, så lenge hun ikke lider. Vi vil at hun skal får slippe, at det skal gå fort, at hun bare kan sovne. Det vil hun også. “Det er nok nå” har hun sagt. Hun får alt hun trenger og vil ha av smertestillende og beroligende. Hun får det hun vil spise og drikke, hvis hun vil spise og drikke. Hun verken spiser eller drikker, egentlig. Bare ligger der og venter. Og vi sitter vakt. Hun liker at noen sitter der, bare vi ikke snakker så mye.

Jeg legger armen min bortil hennes. Som om jeg vil si at jeg er der. Hun ser meg, men hun ser ikke på meg. Eller; hun ser på meg, men hun ser meg ikke. Jeg prøver å tyde om blikket hennes vil si meg noe, men jeg ser inn i en tåkedal. Jeg prøver å si “jeg er glad i deg” med blikket mitt, men jeg vet ikke om hun føler det eller vet det. Jeg lurer på om det står: “jeg er glad i deg” skrevet i tåkedalen. Hun flytter på armen sin, slik at den ikke lenger er inntil min.

Jeg ser ut av vinduet. Slik er dødens venteværelse. “Livet er ikke enkelt” sies det. Men hvorfor må da døden være så vanskelig?

…at Lene Alexandra har fjernet silikonpuppene sine. Det er bare så synd at halvparten av den silikonen havnet i overleppa hennes…

…at kveldsmat med egg på brødskiva og kakao i koppen er ganske fint. - Og litt nostalgisk.

…at “Ylvis møter veggen” er akkurat passe enkel (i dobbel forstand) underholdning for meg.

…at en venninne av meg ikke har vært å få tak i på fem uker. Det vil kanskje si eks-venninne…?

…at det tar tid å “bo seg til” på et nytt sted.

…at jeg liker å jobbe tre dager og ha fri fire dager. Jeg har lyst på mer av begge deler.

…at jeg gleder meg til å være barnevakt for lille superrøverniese til helgen.