mattisborgen

Jeg er lat. Nå er det mindre enn en uke til eksamen, og jeg har ikke begynt å lese. Altså: jeg har jo lest en del før, men det er nok ingen overdrivelse at jeg trenger repetisjon. Og dessuten er det en god del pensum jeg ikke har lest også. -Skal ikke stikke det under en stol. Så det er bare å sette i gang egentlig. Fra onsdag til torsdag skal ei fra klassa og jeg sitte og høre hverandre, så det betyr at jeg har dagen i dag til å komme gjennom noen tusen sider. Det er jo dømt til å gå dårlig, men jeg får satse på å skumme gjennom litt…

Og når det først begynner å skje ting, så skjer det ting. Jeg skal plutselig på visning på hus og hybelleilighet til leie. Det kom en raptus over meg i går så jeg ringte på to annonser, og det er slettes ikke verst til å være late meg. I tillegg har det dukket opp tre aktuelle jobber i distriktet, etter at det har vært sørgelig stille i vår. Så da må jeg søke jobber før jeg drar på ferie om halvannen uke. Hvis jeg er riktig så heldig får jeg den billige, men greie, hybelleligheten (med egen terrasse!) sånn at jeg har et sted å flytte til etter ferieturen (huset er egentlig for dyrt). Det hadde passet meg veldig bra, siden jeg ikke har noen intensjoner om å sitte på den svette studenthybelen i sommer.

Nei, det er nok slutt på late dager for en liten stund, skjønner jeg. Her er det bare å sette i gang så det blir boller! *kremt*

Noen ganger ber jeg til Gud. Dvs: jeg gjør det når jeg husker det, så jeg kan ikke kalle det en rutine for å si det sånn. Dette skjer etter sengetid, og jeg sier ordene inni meg. Av en eller annen grunn har jeg de siste årene fått det for meg at jeg skal begynne med “Fader vår”. Ofte må jeg snu før jeg kommer halvveis og begynne på nytt, fordi jeg er så trøtt at tankene vandrer langt av gårde før jeg kommer til vårt daglige brød.

En annen ting er at jeg retter ordene mot Gud, ikke Jesus. Jeg vet ikke grunnen til det heller, men kanskje har det noe med at det er mer effektivt å tiltale sjefen direkte i stedet for å gå gjennom et mellomledd.

Uansett; jeg kommer meg gjennom “Fader vår”, og da prøver jeg å være flink til å takke for gode ting. (Hvis ikke så er det jo litt dumt å be om ting, hvis man ikke viser noen form for høflighet, men ikke si det til Gud.) Jeg takker for at jeg er frisk og rask (hvor rask er jeg egentlig på en skala?), at jeg har en fin familie, at jeg henger med på skolen og andre lignende greier. Hvis det er noe spesielt som har skjedd eller noe som er vanskelig så ender det som regel med at jeg bare sier: “Ja, du skjønner hva jeg mener” uten å fullføre tankerekka. Men stort sett ber jeg ikke om så mye annet enn at familie, venner og folk generelt skal ha det trygt og godt. Jeg syns egentlig ikke det er for mye forlangt.

Det har også hendt seg at Gud har fått en aldri så liten tordentale. Og da er ikke jeg den som pakker det inn i bomull. Jeg syns det er rett og rimelig, hvis man skal gå ut i fra at fyren (det er vel politisk ukorrekt å tenke på Gud som en mann, men…) er allmektig. Han tåler vel litt han og.

Så ja. Jeg ber rett som det er.
Se det. Det var vel ikke noe hokus-pokus vel?

Jeg hadde en bloggpost på fingertuppene, men den var plutselig som trekt ned i do. Borte. I hele går gikk jeg og grublet på hva det var jeg hadde tenkt å skrive om. Jeg var nemlig særs fornøyd da jeg fikk idéen, og tenkte at “det blir en snerten liten bloggpost det, tenker jeg”. Jeg har mentalt gått gjennom en gjeng med temaer for å lokke posten frem fra hjernens dyp, men uten hell. Den er skikkelig godt gjemt, eller evt. søkk borte.

Nuvel, det ble i det minste en bloggpost av dette også. Og for å spe på med litt katteblogging: I dag får jeg besøk av lille niese (som slettes ikke er noen katt). Hun skal komme på overnattingsbesøk, så da blir det liv i leiren. Vi skal kaste stein i vannet, tegne, synge og på bytur. Jeg gleder meg!

Kan du lære meg å gi litt mer faan? Har du noen tips og triks, eller ligger det i genene? Arv eller miljø? Det er så innmari slitsomt å gruble, bekymre seg og tenke på alt som går, har gått eller kan gå gæærnt.

Som rasshøl eller slask, så skjønner jeg om du ikke vil stå fram med fullt navn, så du kan kommentere anonymt om du vil. Jeg vil bare lære meg å ikke bry meg om alt mulig mellom himmel og jord, eller ta litt lettere på ting. Vær så snill å gi meg trylleformelen eller røp noe av hemmeligheten, før jeg utvikler magesår.

Hvem er det jeg prøver å lure? Hvilket rasshøl eller hvilken slask bryr seg om hvorvidt jeg bekymrer på meg magesår eller det som verre er? De kunne vel ikke gitt mer faan…

Lille niese sitter i badekaret. Fullt av vann. Hun leker med en klut. Alt dreier seg om å undersøke hvordan kluten oppfører seg under vann, over vann, vridd opp, krøllet sammen, full av vann, på den ene siden og på den andre siden. Innimellom vasker hun ansiktet sitt eller ansiktet mitt. Så plasker hun litt med kluten før hun gjentar alle de ovennevnte alternativene. Kluten testes under vann, over vann o.s.v.

Etter langt om lenge kommer tidenes underdrivelse: Den er litt bløt.